La oss stresse for å rekke alt, for så å stresse rundt for å besøke alle, for så å stresse over de man ikke fikk besøkt og de uventa gavene vi fikk. Det er jul det. Alt skal liksom handle om å være glade i hverandre, og å nyte tida sammen, men det gjør det ikke lenger. Selv om jeg skulle ønske det gjorde det. Vi bruker alt for mye tid på å tenke på alt vi ikke rakk, gjøre pliktbesøk og bruke penger på gaver man egentlig ikke vil gi, men man føler at man må fordi man fikk en selv. Man tar seg ting til tid man ikke har tid til, og får dårlig samvittighet for det etterpå. Jeg savner jul fra da jeg var barn, da jeg ikke visste hva stress var, fordi det var gøy å gjøre alt for mange ting på en gang. Da ble jeg glad for pakkene jeg fikk isteden for å begynne å tenke på hvordan jeg kan bortforklare at jeg ikke har skaffa gave. Da ble jeg glad for maten fordi stemninga var god rundt bordet, det slutter den å være når man ikke lengre snakker til barn som om de ikke skjønner stort. Jeg var egentlig glad for alt som het jul, inntill voksenverdenen og samvittigheten innhenta meg. Hvem har egentlig samvittighet til å like jul fullt og helt uten å bekymre seg for alle tingene som følger med? Jeg er iallefall ikke en av dem.
